Til Mamma

Da jeg var 15 år gammel ble mammaen min diagnosert med brystkreft. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det på bloggen noen gang. For meg har det bare vært en del av livet. Opp og nedturer, cellegift og usikkerhet. Kreft er som mange andre ting noe man lærer å leve med og i nærheten av siden man må. Man MÅ lære seg å leve med en uro som aldri gir seg. En klump langt nede i magen som en lukker dypere og dypere inn til en nesten ikke enser den lengre.

Den 8. februar 2015 gikk mamma bort. Plutselig så hørte hun ikke lenger til i denne verden, og trengte å fortsette til den neste.

For en liten stund siden fikk jeg en mail av ei dame både mamma og jeg kjente. Hun var en enorm støtte for meg da mamma først fikk kreft. Jeg var ung, redd, og med en usikker fremtid i vente. Da jeg følte at alle andre trakk seg bort fra meg, tok denne personen meg inn i varmen. Etterhvert ble hun også en veldig god venninne av mamma. Om du leser dette vet du hvem du er. Tusen takk! Jeg setter utrolig mye pris på deg. Det var du som minnet meg på jeg en gang i tiden skrev ned tankene mine, og fikk meg til å sette meg ned nå klokka halv to på en fredagskveld. 

Mamma var veldig åpen rundt diagnosen sin. Som min motpart trakk hun mennesker til seg og hennes varme. Mennesker følte seg aldri ille til mote i nærheten av mamma. De kunne føle hennes intelligens og indre ro. Hun var rasjonell, og visste at hun kom til å dø ung. Det er derfor mamma ble glad da hun hørte at hennes 16 år gamle datter skulle bli mamma selv, og at hun skulle bli mormor. Derfor ble hun glad da jeg som 17åring fortalte henne at jeg ville gifte meg. Og derfor hun var lykkelig den dagen jeg 18 år gammel giftet meg. Hun visste at da var jeg trygg. Jeg ville være omgitt av kjærlighet og ha min egen lille familie da hun døde. 

Hjemme hos meg og mamma var det gjennom min oppvekst kun oss to. Mamma jobbet, studerte og var mamma på fulltid, samtidig. Jeg forstår ikke hvordan hun fikk det til. Hun var vandt til et liv hvor hun måtte sjonglere flere roller samtidig, og aldri satt stille. Da hun ble syk fortalte hun meg at hun ikke var sint eller lei seg, tvert om fikk hun endelig tid til å se seg om. Hun fikk endelig muligheten til å verdsette livet. 

Mamma, det gikk aldri opp for meg at du skulle dø. Det ble en del av hverdagen at du var syk, men du var likevel så frisk, så full av liv. Du fortsatte med en aktiv hverdag til det siste. Den dagen Torleif og jeg skulle kjøre deg hjem fra sykehuset og du kom med nyheten om at du var tatt av behandling, gikk det ikke skikkelig inn over meg. Du hadde enda ikke gitt opp. Du skulle prøve å tvinge leververdiene dine ned. Det kunne hende du kunne begynne på behandling igjen snart. Om jeg bare hadde visst at du noen uker senere ikke bodde i huset i Kopervik lengre. På mitt barnslige vis trodde og håpte jeg fremdeles at du hadde flere år igjen. Jeg kunne ikke miste deg. En verden uten deg ville ikke jeg leve i. Nå må jeg det, og det gjør vondt hver dag. Det kommer et øyeblikk hver dag da jeg glemmer ut at du ikke er her lenger, og vil ringe deg, eller dra på besøk. Så går det opp for meg. Jeg kan aldri ringe deg igjen å be om råd. Jeg kan aldri gi deg en klem. Jeg vil ikke glemme deg. Jeg vil ikke glemme stemmen din, lukten din, hvordan det føltes å holde deg i hånden. Jeg husker godt hvordan du så ut på dine siste dager. Jeg brukte timevis på å studere deg, holde deg, men det var ikke nok. Jeg vil huske deg frisk. Du kommer en dag til å glippe ut av minnene mine. Jeg kommer aldri til å huske våre opplevelser sammen, eller hvor mye du elsket meg, og jeg deg. Jeg kommer til å glemme stemmen din, lukten din, hvordan det føltes å sitte i ditt nærvær. Det skremmer meg så uendelig mye. Jeg vil aldri glemme deg. Da begravelsesbyrået kom for å hente deg ville jeg ikke at du skulle bli med dem. Med en gang de tok deg med seg ville det være virkelig, og det kunne ikke være virkelig. Det kunne ikke være virkelig at mammaen min på 51 år var borte for alltid. At vi aldri kom til å gi hverandre en klem, le sammen, eller gråte sammen igjen. Jeg fikk kun ha deg i 19 år. Det er så urettferdig. Du skulle fått oppleve våren, Noah sin toårsdag, søskenbarna mine sine barn. Du skulle være på Fosen sommeren 2015. Men slik ble det ikke. Alt jeg kan håpe på nå er at du våker over oss, og at du har fred. Jeg elsker deg så utrolig mye mamma, og din visdom vil alltid være med meg. Jeg håper jeg vil gjøre deg stolt. Lys være over ditt minne. 



3 kommentarer

Kveldskos

Egentlig er jeg på vei til senga nå, men som alltid så blir jeg sittende med noe litt for lenge. Jeg har kikket rundt på bryllupsfrisyrer og teller ned til den store dagen. Er ikke rart at tida flyr da! 

I dag har Noah vært noen timer hos farfaren sin, og vi har hatt støropprydning her hjemme. Spessielt soverommet har ftt gjennomgå. Vi har tatt alt ut, støvsugd og skrubbet. Med andre ord en litt sen vårrengjøring. Jeg bestemte meg for at vi i samme slengen skulle lufte alt vi har av dyner og puter, noe som ble populært for Noah den siste tiden før leggetid. Å leke på terrassen i blant dynene og putene var mye kjekkere enn å se barnetv. Så Torleif satt og så barnetv for seg selv imens Noah og jeg koste oss på altanen. Det er utrolig deilig å være ferdig med oppryddingen, og slippe å tenke på den mer. Slike grundige oppryddinger blir alltid utsatt og utsatt til det nesten gnager på sjela. Med andre ord føler jeg meg et tonn lettere nå som det er over. 
























... Ingen kommentarer

2 uker igjen!

Den siste tida har det skjedd mye, vi har hatt eksamener, planlagt bryllup, og løpt i hælene på Noah hver eneste dag. Og nå er det kun to uker igjen til bryllupet! Helt uvirkelig! Endelig føler jeg at jeg har kontroll på det meste, og jeg har et bilde av hvordan alt vil se ut med tanke på bordsetting, blomster, pådekking osv. Det er virkelig så mye at når jeg setter meg ned for å jobbe med det så får jeg vondt i hodet. På en annen side er det utrolig morsomt å planlegge bryllup. Egentlig har jeg ikke peiling, for jeg har jo aldri ordnet noe sånt før, men jeg får utrolig god hjelp fra alle kanter. Ellers hadde nok bryllupet blitt en stusselig affære er jeg redd.








Ååå så morsom! Må gjøre seg løyen for kameraet. 

Noah var i seng litt ekstra tidlig i dag. Han ville ikke sove i det hele tatt på dagen i dag, noe som resulterte i en utrolig trøtt og gretten Noah allerede i i 16 tiden. Vi hadde ikke engang en ørliten sjanse for å holde ham i gang til 18.30. Ellers har han vært ute og kjørt rundt medd pappaen sin i dag som et forsøk på å få ham til å sovne. Torleif fikk gjort litt bryllusrelaterte ting underveis også. Han fikk pluket opp noen papirer, og invitert en gjest i siste liten. Da de kom hjem var Noah mektig lei av både bilen og alt dette sovesnakket. Han var rett og slett lys våken, men litt rufsen i kantene. 






... Én kommentar

Noah bader i sjøen!

Den siste tiden har det vært utrolig fint vær i Haugesund! I helga var det så varmt at det nesten ikke var å holde ut, så Anna og jeg bestemte oss for å ta med oss Noah en tur til stranda for å bade. Etter ett skoskift og x antall gnagsår kom vi frem til Kvalsvik. Noah var så fornøyd med å kunne sprade rundt i bare bleia og plaske i vannet. Heldigvis er det veldig grunnt i Kvalsvik og det er sandbunn, så det var ikke noe problem å slippe Noah så han fikk springe rundt og plaske. Vi passet jo selvfølgelig alltid på, for vi vet jo ikke hva som kan skje, men vi trengte ikke å holde på ham hele tiden. 


Vi fant flere krabber og kreps underveis, såååå spennende å se på!






3 kommentarer

Ting som skjer nå

Utrolig rart å logge inn på blogg.no igjen. Kjenner virkelig at det er lenge siden. Egentlig vet jeg ikke hvorfor jeg bestemte meg for å gjøre det, kanskje det rett og slett var på tide?

Mye har skjedd siden sist. For Noah, for meg, og for oss som en familie. Nå for tiden nærmer det ser bryllup, og vi sitter midt i eksamenstiden. En flott miks av ulike stresselementer kan man si. Nå er det 1-2-3-4-5.....6 uker igjen til kirkeklokkene ringer, og det er fortsatt utrolig mye som skal gjøres. Heldigvis er det meste av det fundamentale på plass. Jeg tror alt vil være klart til den store dagen, håper bare det blir fint vær. 

Noah har rundet 1 år, og er per dags dato 1 år, 2 måneder, og 8 dager gammel. Han er like blid som alltid, bare høyere, stødigere, med mer hår, og med en økende evner til å finne på alt han ikke har lov til. Han smelter hjertene våre mer og mer for hver dag. Han får til så utrolig mye, og forstår nok mer enn vi tror. Vi har en slags lekebie med hjul som han kan sitte på og trille på. I dah satt han seg på den uten hjelp for forste gang. Et lite steg for en stor menneskehet, et stort steg for et lite menneske. Han sitter gjerne og tutler med noe, så reiser han seg, løper i mot meg og klemmer meg. Hjerteknuser med andre ord. Han har vokst så mye. Og jeg skammer meg nesten for at jeg har latt bloggingen gå, for det betyr at jeg har tatt mindre gode bilder av ham. Håper at det tar seg opp med tida. Mobilbilder blir det nå uansett. 

Jeg har vært russ! Og hatt en fantastisk russetid som har blitt utnyttet til det fulle. Selvsagt har ikke russetida mi blitt helt som alle andres med tanke på at jeg har en liten gutt jeg på være mamma for, men Torleif har vært utrolig forståelsesfull og latt meg lufte vingene litt nå i mai. Blant annet var jeg på russetreffet i Stavanger, noe som var utrolig kjekt. Lekte litt med tanken et øyeblikk om å være russ til neste år også, slik at jeg kan oppleve det en gang til. Men det er en opplevelse man skal ha en gang, ikke flere, det blir litt juks føler jeg. Og det blir nok litt nok med ei russetid selv om jeg tar 3, klasse over to år. En til tror jeg ikke jeg hadde taklet :p Tror jeg har hatt det moro nok for et liv.






2 kommentarer

I hodet



Grunnen til at blogglysten forsvant var at jeg ikke følte at det jeg skrev betydde noe. Jeg har alltid ønsket å skrive en bok. Ikke hvilken som helst bok, men en bok som gjør at leseren sitter igjen fullstendig oppslukt i egne tanker. Hva skulle det vært? Sorg, sykdom og død? Eller liv og kjærlighet? Til hverdags har jeg for mange tanker i hodet til å skrive noe som helst. Det hender at jeg ikke klarer å sove på grunn av tankene. det er som å legge seg i et rom med 600 mennesker som snakker i munnen på hverandre, alle vil komme til ordet og bli hørt. Misforstå meg rett, tankene er som oftest ikke negative. Selvsagt lurer det seg av og til en liten orm inn i der, men de tankene blir glemt fort. Jeg ligger og funderer. Funderer på alt mulig. Alt jeg vil oppleve, alt jeg har, alt jeg har hatt, Menneskene i mitt liv. Meningen med livet, ja, hvorfor alt er som det er. Jeg tror at alle mennesker streber etter å være så gode versjoner av seg selv som de kan. En gang sa en veldig lur person noe om at de som snakker om ideer er de virkelig store menneskene. 

Nå er snart sønnen min ett år. Jeg er 18. Og Torleif og jeg har sbart vært sammen i to år. De som er middels ok klarer det regnestykket. Det er ingen hemmelighet at vi ikke hadde vært sammen lenge da jeg ble gravid. Nå har vi det bra. Virkelig bra. Vi skal gifte oss til sommeren, og vi gleder oss. Det er godt og trygt å ha rammer rundt seg. På tross av dette er jeg ung. Jeg ønsker ofte frihet, sjansen til å virkelig være ung, leve livet, gå ut om kvelden og ha frie tøyler. Disse tankene forekommer, det er ikke å komme unna. Det skal ikke mer enn ett eneste blikk på sønnen min før jeg kaster disse tankene i søpla og knør dem godt nedi, slikt at det er lenge til de kommer tilbake igjen. Han er alt som gjelder. Jeg er en god mor, det er jeg fullstendig sikker på. Unge mødre er som oftest like gode mødre som alle andre. Selvsagt er det kvalitetsvariasjoner, men det vil det alltid være i alle aldersgrupper. Noe jeg har lagt merke til, spessielt etter jeg ble mamma selv, er hvor mange unge mødre som finnes. Kun her i nærmiljøet er det flere enn jeg kan telle. Mammaer i videregående alder er vanligere enn de fleste tror. 

Hvor jeg egentlig vil med dette vet jeg ikke helt. Jeg har vel, som jeg ofte har, en tanke og to for mye i hodet. 



... Én kommentar

Universet og alt

Nå har nettopp gjestene godt, og Torleif og jeg sitter igjen med litt for mye kake for oss selv. Harald og Serina var hjemme hos oss i dag på middag, noe som alltid er koselig. Nå har vi fått avtalt litt av hvert fremover, slik at vi får gjort litt forskjellig sammen i tiden som kommer. 

Som vanlig sitter jeg med litt for mange tanker i hodet. Nå tenker jeg på universet. Bare gå litt inn i deg selv og prøv å tenk på hvor stort universet er. Universet kan ikke bare fortsette og fortsette for alltid, men hva er liksom utenfor det? Ingenting kan være uendelig. Hvor stort er det egentlig, og hva er utenfor? Hvor stort er det som er utenfor universet? Noe må jo strekke seg utover i evigheten, det finnes alltid noe. Om man hadde reist til den ytterste kanten av universet, hva hadde skjedd da? Hadde man møtt en vegg? Men om det er uendelig så kan man ikke møte en vegg om man reiser så langt som er mulig, da reiser man for alltid, men det er jo umulig. Ingenting kan vare for alltid, og ingenting kan være uendelig. 

Forstår dere dilemmaet mitt? Dette spørsmålet har vridd seg rundt i hjernen min i årevis. Hver gang det dukker opp tenker jeg på det til jeg får hodepine, men det nytter ikke, det er uansett utenfor min fatteevne. For hvor stort er uendelig? Ååååh, jeg blir gal. Jeg kan ikke gå rundt med slike spørsmål i hodet, jeg sprenger sikkert til slutt... 






2 kommentarer

Noah 10 mnd



God fredags kveld! Tenk at forrige fredag sa jeg at vi skulle snakkes til helga, men nå er det allerede en uke siden, og det har ikke kommet et pip fra meg! Jeg har hatt en del å gjøre i det siste med tanke på at jeg skal levere særoppgava i norsk neste fredag. Jeg har ikke så mye tid på dagen til å jobbe, i og med at Noah krever mye mer oppmerksomhet nå enn før. Derfor blir det ikke mye tid til blogging. Denne uka har jeg fått bestilt time i Oslo, og vi har hentet gifteringene våre! De er sååå fine *elsk*. Gleder meg utrolig mye til den store dagen nå, det er allerede under ett år til jeg skal gå opp alteret. 

Over til noe annet. I går ble Noah 10 måneder gammel. Snart er jeg mamma til en 1 åring! Jeg kan nesten ikke tro at det er så lenge siden den lille luringen min kom til verden. Tida har gått så umennesklig fort! Nå er han altså 10 måneder. Han veier 9,5 kg og er 73 cm lang. Med andre ord er han en helt passelig liten gutt. Han babler i ett sett, som vanlig, og det går som oftest i ''babababa'', ''mamama'', og ''thathatha''. Det sistnevnte kommer fra at vi prøver å lære ham til å si takk, til nå har vi et varierende resultat. I går reiste han seg opp uten å holde i noe for første gang, noe som var nok et stort øyeblikk i en rask utvikling. Han er så aktiv. Hele tider er han borti noe han egentlig ikke har lov til, hele tiden løper vi etter og redder ledninger og duppedingser fra Noahn vår, men det går helt greit. Han er så herlig at det ikke går an å være irritert på ham en gang. 



7 kommentarer

Fin gutt

Heihei, og god helg! Skoledagen er godt i gang for min del, fredagen er en av to lange dager for skolen for meg. Dagen startet på en veldig koselig måte. Klokka kvart på 7 våknet jeg hos ei venninne, og vi tok bussen sammen. Jeg tok bussen hjem til meg, hvor jeg hentet gymtøy, og koste litt med Noah før skolen. En helt grei start på dagen med andre ord. Jeg sliter litt med bekkenet for tiden. Egentlig vet jeg ikke helt hva som har skjedd, men jeg fikk utrolig vondt da jeg gikk tur for en stund siden, og etter det har jeg hatt problemer når jeg er i aktivitet. Noen andre som sliter med dette etter fødsel? Poenget med å nevne det var at jeg ble helt gåen etter gymmen i dag, det verste gikk heldigvis over fort, men det verker enda, og ingenting lindrer det skikkelig.  

Etter skolen, nærmere beskrevet klokka fire, skal vi hente en kamerat av Torleif på flyplassen. Han kommer fra Oslo, og skal tilbringe helga hos oss. Vi gleder oss veldig, spesielt Torleif, siden det er en av hans beste venner fra folkehøyskolen, og siden det er forloveren hans. De skal blant annet finne smoking til bryllupet! *glede* 

Forresten! Se så søt Noah er i vesten sin! Vi fikk den av naboen i Kopervik, den er så fin! Vi har fått satt opp hylla i stua nå, så Noahs nye hobby er å stå og dra ut bøkene som er plassert i den. De litterære interessene kommer tidlig her i huset ja, hahah. Nå ser det ut som om han er på bedringens vei også. Matlysten er på  vei tilbake, og han er overalt hele tiden. Leggetider har ordnet seg skikkelig i det siste også, han klager ikke noe om kveldene lengre, han legger seg ned, og når jeg sjekker ham senere ligger han i akkurat samme stilling som da jeg forlot ham. 

Dette ble et utrolig rotete innlegg, men sånn blir det når jeg vil si litt av alt! Jeg skal prøve å oppdatere dere gjennom helga, men jeg vet ikke helt hva som er lagt opp, så vi får se :)



2 kommentarer

Den siste tiden med Noah

God morgen alle! I skrivende stund sitter jeg godt plassert i sofahjørnet imens Noah sitter og leker på stuegulvet. Han er så utrolig søt der han sitter i den blå flanellspysjen sin. Jeg kunne ikke unngå å kjøpe den da den var på salg, og stoffet var utrolig deilig. 



Det har hendt mye rundt Noah den siste tide, eller mye og mye, å si det er vel litt i overkant. Han har lært seg et par ting til, det har han. Han har vært syk også, og er egentlig ikke blitt helt god enda. Om han nyser har han snott til langt nede på haka. Det hele startet med at jeg ble syk på vei hjem fra fjellet første nyttårsdag. Etter noen dager hvor jeg lå på sofaen med hodepine, kvalme og feber ble Noah dårlig også. Det første som skjedde var at han kastet opp hos besteforeldrene sine, så mistet han matlysten. Han har hatt feber, og vært urolig, så nettene har ikke vært så bra. Heldigvis er han mye bedre nå, men matlysten er fortsatt litt ute og kjøre. 

Men det har ikke bare vært trist i det siste, selv om vi alle har vært syke! På mandag gikk Noahsitt første skritt. Etterfulgt av knall og fall da, men likevel, et skritt er et skritt. Han har også lært seg il å gå/krype opp trappa i rekordfart. Torleif går litt i trappa med ham, og han sier at han er sikker på at han er høyrehendt, fordi han ikke trenger å sette høyre kneet nedi trinnet før han sette foten på det og sparker fra. Okei, den forklaringen var vare sykt dårlig, men for øyeblikket ser det ikke ut til at jeg kan komme med noe bedre. Klokka er tross alt hall 7 om morgenen nå som jeg skriver dette. 






5 kommentarer

OSLO

I går ble endelig flybillettene til Oslo-turen bestilt. Så nå blir det tur til hovedstaden i påsken, å som jeg gleder meg! Heldigvis kom vi over noen billige billetter slik at vi faktisk har råd til det, vi får en del andre utgifter når vi er der, så penger spart er penger tjent. Det blir faktisk første gang Torleif og jeg er ute og reiser med fly sammen. Det blir så deilig med noen endringer. 

Dagen i dag har vært noe dritt. Det er ikke meningen med årlig energi, men jeg må bare si det. Ingenting er rett, styr og ståk samme hva jeg gjør. Skulle ønske at jeg kunne skru tida tilbake noen måneder til når alt var greit. Håper at alt ordner seg snart. 

Nå sitter jeg på skolen og venter på en lærer som tydeligvis har tenkt til å blomstre i sitt fravær. Egentlig skulle jeg gjort norsk, men vi har tre sammenhengende timer norsk senere, så jeg ser egentlig ikke tanken på å begynne å jobbe med det allerede nå. Jeg har et særemne som snart skal leveres, men jeg blir liksom aldri ferdig. Etter skolen skal jeg og noen venner ned på HSH ( Høyskolen Stord Haugesund ) på noe greier. Egentlig er det litt synd at det er etter skolen, siden Torleif fortsatt ikke er helt frisk, men jeg satser på at det går fint. 






2 kommentarer

En mammabloggers prioriteringer

Igjen sitter jeg her med en dårlig følelse godt plassert dypt nede i magen, igjen sitter jeg her og gruer meg til å logge inn på bloggen siden jeg da kan se lesertallet, beviset på at jeg ikke lenger er til stede her. Jeg vet ikke helt hva jeg føler, jeg er kanskje på et litt dårlig sted for tiden, bloggmessig altså. Privat har jeg det utrolig fint, men bloggen lider, og jeg vet ikke hvorfor. Kanskje dette er det store krakket? Bloggkrakket? Finnes det? Alle har hørt om et børskrakk, og vet hva det er. Verdien stiger og stiger til det har nådd himmelporten og ikke kan stige mer, da smeller det og alt raser sammen. Nei, da kan det ikke være et krakk, for dette har skjedd så gradvis at jeg ikke har lagt merke til det selv en gang. Jeg har aldri hatt så få lesere som jeg har nå for tiden, ikke en gang første dagen jeg begynte å blogge. Jeg som til og med har lurt meg inn på topplista nå og da har nådd et lavpunkt. 

Noe av grunnen tror jeg egentlig at enkelt og greit er hverdagen min, at jeg er mamma. Å være mamma på fulltid tar tid. Noah skal ha oppmerksomhet fra 5 om morgenen til 7 om kvelden, og det sliter på kreftene. Jeg lyver ikke om jeg sier at jeg er sliten, men det er alle mammaer, så det er egentlig ingen unnskyldning. Kronisk søvnmangel er noe alle foreldre på ett tidspunkt venner seg til. Det er slik det er når man lever for å behage et annet (les; lite, uskyldig, og perfekt) menneske. Man har ikke tid til så mye annet, selv om man gjerne ønsker det. For meg vil Noah alltid være i fokus, og da må noe vike unna, i dette tilfellet har dette vært bloggen. Likevel kan jeg si at jeg har bortprioritert det en del. Om jeg har hatt et par timer fri, har ikke bloggen vært det første jeg har tenkt på. 

Alt dette er utrolig synd, for jeg elsker å blogge, jeg blir direkte lei meg av å ikke gjøre det. Så ikke gi meg helt opp enda, jeg lever, puster, og liker fortsatt å skrive, jeg må bare bygge meg opp litt inspirasjon først.






4 kommentarer

2014!

Nå er det virkelig på tide med å gi bloggen litt oppmerksomhet. I jula, og etter nyttår for den saks skyld, så har prioriteringene mine vært helt fjerne for bloggen. Men sånn ca hver kveld har jeg tenkt på at jeg må oppdatere den, uten noe resultat deretter. Så nå, langt på etterskudd, er det på tide med det første innlegget for 2014! Hurra! Jeg kan starte helt fra begynnelsen av, altså med 1. juledag. 

1. juledag hadde vi en liten julefeiring med mamma og mormor og morfar. Natt til 1. juledag sov vi hos svigerforeldrene mine, og om ettermiddagen dro vi rett derfra til Kopervik for å hjelpe litt til før julefeiringen begynte. Kvelden ble utrolig koselig! Noe jeg merket veldig godt var hvor mye jeg hadde savnet hundene, det er på en måte alltid litt tomt når hundene ikke er der, men slik er det vel når man er vant til å ha tre små krabater logrende rundt. Noah var så søt i marius-antrekket sitt. Han hadde det jo på seg på julaften også, men nå som jeg har gått gjennom bildene fra 1. dag sitter jeg bare og ''aww''er for meg selv. Ååååh, babyen min er så herlig! Overraskende var ikke de største pakkene til meg i år, men til Noah, han fikk blandt annet en traktor som kan synge, kjøre, blinke med lys, og lage fem forskjellige dyrelyder, og en trilledachs. Begge deler falt godt i smak for små og store. 

2. dag var nok en dag med familie, synd at romjula bare er ei kort uke. Vi sov hos mamma fra 1. til 2. dag, i og med at Noah må legge seg ganske tidlig, og at vi ikke vil forstyrre søvnen hans. Her ser dere ''rulledachsen'' også. En stor hund på jul fra BRIO. 


Resten av romjula gikk til venner og familie, besøk og kos. Vi feiret nyttårsaften, i år, som i fjor, på Seljestad med venner. Noah var med besteforeldrene sine på Torvastad på nyttårsaften. Vi tenkte at det ville bli litt risikabelt å ta ham med oss, og siden han ikke får noe ut av den uansett så synes vi at det var best om han ble igjen på Karmøy. På hytta spilte vi kort, enorme mengder kort, i alle varianter. Kortspill er alltid morsomt, iallefall når det er så mange som kan bli med. Sausen ble uspiselig, igjen, og kjøttet be seigt, så alt i alt ble egentlig alt perfekt. Bare jeg ikke må være kokk til neste år også.Om natta på nyttårsaften gikk to Harry Potterfilmen, noe som resulterte i Harry Potter maraton da jeg kom hjem. De første filmene bringer frem så mange barndomsminner, de er så kjekke! 




Nå er jeg forresten syk. På vei fra hytta fikk jeg en utrolig hodepine, som egentlig aldri ga seg. De siste dagene har inneholdt feber, slakkhet, hodepine, feber, vondt i halsen, hosting, og piping i brystet. Jeg går altså inn i 2014 med et brak, i en veldig hostete forstand. 



4 kommentarer

Noahs første jul



God jul alle sammen! Håper at alle har hatt en fin julefeiring med venner og familie. Vi har iallefall hatt det. I år feiret vi med Torleif sin familie, så i dag blir det en liten julaften hos mamma, slik at vi får feiret i Kopervik også. Jeg merker godt hvordan prioriteringene endrer seg etterhvert som man vokser opp. Når jeg var liten var alltid pakkene det store med julaften, og gjennom middagen trippet og ventet jeg på at pakkene kunne åpnes etter desserten. Nå er det middagen som er mest ettertraktet i julen, og pakkeønsker er ikke like fantastiske og store som før. Jeg husker da jeg gikk på barneskolen, og at ordet ''ponni'' alltid snek seg inn på ønskelista. Nå er det penger, ullundertøy og servise som inntar de øverste plassene på lista. Likevel er det noe som har endret seg i år, Noah er med. Og med en liten gutt på 9 måneder kan det ikke bli noe annet enn fart og moro, og da snakker jeg ikke bare om energinivået til poden vår. Å ønske seg presanger i år var utrolig gøy, eller rettere sagt, å kjøpe presanger, til Noah! 

Nå må jeg si hadet, så plutselig på klokka og oppdaget at den har sprunget fra oss! 



2 kommentarer

En forespørsel



Heihei! Å, tenk dere! I dag er det lillejulaften! I morgen er faktisk julen her! Jeg gleder meg så utrolig mye til Noahs første jul, det blir bra det blir bra det! Vår lille hyperaktive spirrevipp skal feire jul for første gang.

Sent sent i går kveld fikk jeg en forespørsel om å vise noen bilder av det nye teppet vårt, og her er det! Det er ikke store greiene, men det hjelper utrolig mye på ''hjemme-følelsen'' vi har rundt stua. Tidligere har noe manglet, det har vært litt trist og kaldt, men nå, nå er alt i skjønneste orden. Nesten som om julestemninga ble litt sterkere ved et enkelt møbel. 



2 kommentarer

Noah 9 mnd!



 

I dag, på selveste lillejulaften er Noah 9 måneder gammel. Han er stor gutt nå. Han har fem tenner, tre oppe og to nede. Han har også lært seg to ord, mamma, og babba. Vi har alltid sagt at han mest sannsynlig vil gå når han er ni måneder, men så sannsynte har vi ikke vært. Han går ikke enda, men det er ikka langt ifra. Han har mye sterkere meninger nå enn før, og prater hele tiden. Nå er han midt i en mammadalt-periode. Han vil bare til meg hele tiden, og om noen andre holder ham, eller om jeg forlater rommet, så er det krise. Som oftedt er akkuret dette utrolig morsomt, men det kan være veldig upraktisk. Han bruker nå størrelse 74-80 i klær, så han avviker ikke fra normalen. Klærne han bruker er for barn som kun er noen måneder eldre,men han kan ikke bruke mindre på grunn av lengden sin. Han er et langt, men ikke noe lubbent, barn. Han er absolutt helt passelig, og perfekt på lle måter, men kunne jeg ikke be om. Han er en gledesspreder og en solstråle, en fullstendig glede av et barn. 



6 kommentarer

Julstemning og fravær + nye bilder av Noah!






Nå er det vel på god tid å oppsummere uka som gikk. Forrige helg var jeg på hyttetur med jentene. Det var utrolig koselig med en liten intim ''julefeiring'' med de beste. Det ble god mat, gaveåpning, og mye prat. I forgårs dro jeg, Ingebjørg og Julia til Stavanger i 05.10 tiden. Ja, det var umennesklig tidlig, men det var kjempegøy. Vi dro innom Stavanger sentrum før vi kjørte til kvadrat. Etter en stund der fant vi ut at ingen egentlig hadde noe å gjøre der å gjøre, så vi kjøpte hver sin is å dro i vei til IKEA. Jeg er iallefall utrolig fornøyd med resultetet, for endelig har vi gulvteppe i stua! Teppet gjorde hele forskjellen, nå er det faktisk koselig er opppe. I går var Torleif og jeg på julebord. Vi leverte Noah hos besteforeldrene for kvelden før vi dro hjem og ordnet oss. Kvelden var kjempefin med god mat, snakk og sang. 

I dette øyeblikket sitter jeg i sofahjørnet i stua som, faktisk, er blitt veldig koselig. Vi har juletre, og julepynt. Kommoden som før stod nede på kjøkkenet er flyttet opp for anledningen, slik at vi har mer bordplass. Til og med akvariet er pyntet og stelt med duk og lys på. Alt i alt er vi klare for jul. Det eneste som mangler nå er julestemning, men den har forsvunnet med åra, og egentlig tror jeg aldri at den vil komme tilbake. Julestemning er noe av det jeg virkelig savner med å være barn. Alt var så spennende da, og alle følelser var så mye sterkere rundt jula. Kanskje jeg får en liten bit av julestemning senere når jeg skal se barbie-julefimene som mamma har kjøpt til meg. Jeg husker da jeg var liten og så dem på lillejulaften, det var julestemning det! 

Og sist men ikke minst så må jeg beklage for fraværet her på bloggen. Nå for tiden går alt i ett, og jeg finner liksom aldri tid til å sette mg ned for å skrive, selv om jeg gjerne vil. For tiden merker jeg også at lesertallet har sunket drastisk, noe som verker litt i et (dog nokså apatisk) blogghjerte, men jeg har full forståelse for det. Fremover har jeg planer om flere innlegg per dag, så nå er det bare å følge med! 



3 kommentarer

Jul? Nå? Neinei!

Heihei! Nå ligger jeg egentlig i senga, det er altfor sent allerede! Dagen har bare flydd forbi, akkurat som helga og den første delen av uka har gjort.

I helga var jeg og noen av jentene på hyttetur. Det var utrolig koselig med spill, latter, og ro noen dager. Merket skikkelig godt at jeg kom hjem til en "ny start" på en måte. Og nå er snart julen her. Fytti som tida flyr! I går gikk jeg nesten inn i en pakketranse om kvelden når jeg innså hvor mye som skulle gjøres på pakkefronten, men nå er det over og kun juletreet gjenstår før julen virkelig kan tre inn for fullt.



... Ingen kommentarer

Hyttetur og reaksjon på vegetarinnlegget

Heihei! Nå er det duket og klart for hyttetur med jentene. Nå sitter jeg egentlig bare og venter, slaskeklærna er på, og sminka er av, så dette blir bra! Håpet er stort på at det er snø der oppe, men man vetr aldri. Været er litt på tur for tiden, med en storm der, snø her, og litt regn på toppen. Jaja, vi kommer nok til å storkose oss på tross av været. 

Jeg har fått en del reaksjoner om innlegget om vegetarisme osv. Og jeg må bare si at jeg aldri har ment at jeg selv er feilfri. Jeg har gjennom store deler av oppveksten vært en kjøttelsker av dimensjoner, og vil aldri dømme noen på grunn av matvaner. Jeg mener heller ikke at jeg selv står over andre som et plettfritt ideal, aldri har jeg ment noe slikt! Og håper ikke at alle har tenkt det da de leste innlegget. I såfall så beklager jeg utrolig mye. Og overskriften betydde bare at jeg synes at det er utrolig dumt at mennesker kan gjøre sånnt, og at de som er i stand til noe sånnt er en skam for menneskeheten. Jeg mente ikke der heller å være slem, eller antyde at alle andre enn meg er mindreverdige. Jeg har heller ikke sagt at lille Noah på 9 måneder skal bli vegetarianer. Han skal spise helt normalt, slik som pappaen sin. 

Med det sier jeg god helg, og håper på at dere kommer til å kose dere mye hvor enn dere er! :)



3 kommentarer

Jeg er skamfull over å være et menneske

Jeg er tom for ord. Jeg har tidligere tenkt på å bli vegeterianer, men jeg har tenkt at ''pyttsann, de har det jo ikke så fælt''. Fra i dag av skal kjøtt være en ekstrem sjeldenhet i mitt kosthold. 

Tidligere har jeg nevnt dokumentaren ''the Cove''. I dag kom jeg over ''Earthlings'', en skrekkfilm av de sjeldne, og en grusom åpenbaring for meg. Aldri om jeg vil støtte den industrien verden så godt som består av. Hvordan mennesker kan være så grusomme, hvordan de kan se og høre griseunger skrike for sitt liv imens de klipper haler og ører av dem? For meg er dette umulig å forstå. Har menneskeheten sunket til et nytt lavmål? Jeg er i kveld skamfull over å høre til menneskerasen. 

Det er lett å blåse det vekk, enkelt å se forbi enkeltindividet du spiser til middag. Sannheten er at de opplever verden på samme måte de gjør, de elsker barna sine like mye som du gjør, og de har de samme behovene du har. Hvordan er de annerledes enn oss? Er ikke drapene og frihetsberøvelsen noe som kan sammenlignes med holocaust? Bara at ofrene for denne mangeslakten ikke har egen stemme, eller fordelene av å være menneske betyr ikke at de fortjener noe mindre, eller føler noe mindre. Det er lett å si at et menneske ikke kan gjøre en forskjell, alle tenker slik, men tenk hvordan verden hadde vært om ingen noen sinne hadde tenkt på denne måten. Se for dere en verden hvor Martin Luther King Jr., Ghandi, og den aldri så aktuelle Nelsom Mandela aldri hadde eksistert. De var enkeltindivider som gjorde en forskjell.

Vi mennesker har utrolig mye empati med hverandre. Vi står sammen, og de ferreste av oss kan se for oss å skade noen andre. Et eller annet sted i verden er det alltid krig, krig på grunna av uenigheter og regjeringer. Likevel har vi alltid en form for empati med våre medmennesker, og gjør hva som helst for at ondskap og mishandling innen menneskerasen skal ta slutt. Hvorfor oppfører vi oss ikke slikt imot resten av verdens befolkning? Alle andre som lever i samfunn som våre, som leker og elsker. For de er nettopp det, andre samfunn. Det er nå dere sier at dere så absolutt føler empati med dyr. Dere føler empati med hunder, elefanter, hester. Alt som er stort, og som er et pattedyr. Har ikke disse type dyrene noe til felles med oss, typen store dyr, pattedyr? Vi føler empati med de vi føler oss like som. Føler dere empati med fisk? Barn gjør gjerne det, men de får beskjed om at de må ta seg sammen når de er på fisketur, for fisken føler ingenting. Fisk føler, fisk lever. Barna vokser opp med troen at fisk ikke er til å tenke på. Hva om man skader og gjerne piner en fisk? Den føler ingenting likevel, det er bare en fisk. Det kan godt hende at dette ikke var det beste eksemplet, tilgi meg, klokka er snart ett på natten. 

Jeg vil ikke leve i verden slik den er nå, og jeg vil absolutt ikke at sønnen min skal tenke at det er ok at verden er sånn den er på dette tidspunktet. Det er ikke greit, og det vil aldri bli greit. At mennesker står som gud på jord og kan leke med, og styre alt slik det vil, kommer aldri til å være noe jeg ser på som naturlig. Jeg vet ikke med dere, men jeg vet helt sikkert at jeg vil heller avstå fra den burgeren enn å ha samvittigheten overbelastet av pine og død. 






17 kommentarer

Nytt design

Nå er endelig det nye designet på plass! Det har tatt sin tid for å si det sånn, men nå er endelig julen her på bloggen! Vi var ute alle tre, Noah, jeg, og en nokså gretten fotograf som syntes at hele opplegget var unødvendig. Sånn er det en gang i blant, men det var nå koselig syntes jeg. I går var nå den ene dagen med snø, og snøen måtte utnyttes til å ta litt julebilder. Nå er veiene bare igjen, og det eneste sporet av snø er litt slaps her og der.

Nå er vi på vei til julekonsert, og Noah er hos mormoren sin for anledningen.



... Én kommentar

Mammalørdag

 

Heihei! Og god lørdagskveld! Håper dere har det fint, hvor enn dere er i verden. For min del så sitter jeg hjemme hos mamma, og skal sove der. Vi så nettopp håndballkampen, og jentene vant 22-20 mot Spania. Flinke jenter! Det siste døgnet har det snødd en del her i Haugesund, så vi måtte ut for å ta noen bilder, forhåpentligvis ble det noen nye headerbilder ut av det. Nå skal vi kose oss videre i kveld, så ønsker jeg dere en god lørdag videre! 



2 kommentarer

Skjønnasen som står

Jeg hilser bare innom en tur fra skolebenken. Vi har hatt storm de siste dagene, med alt som følger med. Veltede trær, ødelagt strømledninger, stengte veier osv. Så det har vært litt stress på grunn av været. Nå har det endelig roet seg, og det er hyggelig og en anelse hvitt ute. Jeg og ei venninne skal på julegaveshopping rett etter skolen, det blir kos! Jeg har endelig fått penger inn på konto, så nå har jeg råd til julegaver. 



... Én kommentar

Kjærestekveld

Nå er Noah gjort klar og i seng, julemusikken står på, og døra til soverommet er åpen. Noah roer seg raskere til musikk, og han har tullet sånn for tiden at det er det eneste som kan gjøre han søvnig. Selv om Noah ikke er helt i stryk for tiden, noe jeg forstår med tanke på at han vokser ut en fortann, så har vi tatt frem våre 7 sorter, og Torleif lager gløgg, så skal vi kose oss i kveld. Det er herlig med litt kjærestetid innimellom, med film og kos, gleder meg til Noah sover godt slik at vi kan sette på filmen og starte kvelden for fullt. Dette blir nok siste gang på en liten stund at vi får satt oss ned sammen på kvelden. Torleif slo til med en A på forrige eksamen, men han har enda flere igjen, en allerede på fredag, så han må sitte en del å jobbe for seg selv.

Jeg hadde historieprøve i dag også. Jeg tror den gikk bra, selv om jeg ikke helt forstod det ene spørsmålet, det var formulert så merkelig. Jeg skrev da ned alt jeg kunne tenke meg at kunne være relevant, rundt det spørsmålet. Jeg fikk tilbakemelding ganske raskt om at jeg hadde gjort det bra, så det lover nå iallefall godt! 

Her har vi da våre 7 sorter i år. Hjertene med melis på er pepperkaker, hjertet uten er kakemann(hjerte), sjokoladekulene med kokos på er bounty, så har vi mandeltopper,

ristopper, og to forskjellige typer karamell. 

Jeg må også beklage for alt rotet på bloggen, jeg og ''it-konsulanten'' min jobber med et nytt design for tiden, og ting blir liksom aldri helt rett med bilder osv. 

Satser på at det er på plass snart! :)



5 kommentarer

Jul i nr 167

Nå er det tid for enda et sent innlegg, og da tenker jeg ikke kun på klokkeslettet, for det er på høy tid at dere får en oppdatering på hvordan det står til i studentbolig nr 167. 

I skrivende stund sitter jeg godt plassert i sofahjørnet, og Torleif sitter og spiller piano. Noah vil ikke sove i kveld, og pianospill roer ham alltid ned. Nå sitter han i sengen sin og hører på, helt helt stille, og nyter bare musikken. Forhåpentligvis sovner han snart, slik at mamma og pappa kan legge seg de også. Jeg forstår ham egentlig veldig godt, for det er ikke kjekt å legge seg når man er liten, man setter ikke pris på søvn før man er eldre, og man elsker ikke søvnen skikkelig før man er forelder. 

Julen har også tredt inn i vår ringe bolig, for nå er det jaggu meg desember! Jeg elsker julen, og alt den bringer med seg. Jeg husker julen da jeg var liten i Kopervik. Hver dag lø jeg barfot ned trappene og inn på kjøkkenet hvor pakkekalenderen hang ved siden av kjøleskapet, så tok jeg en titt inn i kjøleskapet og rasket med meg et par av mammas hjemmelagede karameller før jeg tasset inn i stua, skrudde på julelys, enten i form av juletre eller julestake, satte meg i godstolen og åpnet pakken min imens jeg suttet på godteri. Julen har alltid vært min favoritthøytid, selv om påsken er mer viktig, iallefall innen kristendommen, så har alltid julen vært spesiell. Julemusikk, røkelse, peisfyring, god mat, julebakst, feiring, familie, og den spesielle følelsen du får når du sitter på stuegulvet julemorgenen med juletreet som eneste opplysning imens tegneserier løper over tv-skjermen. Det er så deilig! Julefølelsen jeg en gang fikk forsvant desverre med årene, noe jeg tror er helt normalt, og en del av å vokse opp. Likevel kan jeg på varme julidager få en gnist av julestemning i visse sammenhenger. Julen er alltid noe jeg gleder meg til. Vi ser frem mot en helt annen jul i år. Noahs første jul, og min første jul med familie og eget hjem. Selv om Noah ikke kommer til å huske sin første jul, så er planene lagt godt til rette for at han skal kose seg maksimalt, pakken er planlagt, og antrekket kjøpt inn. Vi gleder oss sånn! 

Vi har prøvd å gjøre leiligheten lun og koselig siden august, på en måte lykkes vi, men på en annen måte har vi feilet. Jeg så det ikke før vi skulle pynte til jul nå, men vi mangler overflater til å pynte på. Vi har ikke noe sted å sette julekrybben, eller samlingen med engler jeg har spart på gjennom årene. Vi har stuebordet oppe, og kjøkkenbordet nede. Det er egentlig det hele. De andre møblene i stua er en sofa, et skap med glass og fat, tven, pianoet, og akvariumet. Vi har med andre ord lite bordplass, noe jeg kjenner på kroppen nå, for det er så vanskelig å få julen inn om det er slik. På kjøkkenet derimot, der har jeg klart det, iallefall til en viss grad. Julekalenderen henger ved siden av kjøleskapet som før, bare at den i år er Torleif sin og eksisterer i form av pepperkakehjerter med tall på. Julabaksten er i boks, her nådde vi 7 sorter før desember, andventsstaken står på kjøkkenbordet, og hjørnet av kjøkkenbodet er rødt av kakebokser, den obligatoriske julestjernen, og enda en liten julekalender. Ellers henger det dill dall rundt om på kjøkkenet som kan minne om jul. Karamellene er også på plass, både med sjokolade-, og pepperkakesmak. Tro det eller ei, men jeg synes pepperkakekaramellene er best, men de vil aldri bli like gode som mammas, de kan ingen slå. 






3 kommentarer

Sliten og sånt

Jeg må først og fremst si tusen takk for tilbakemeldingene undt innlegget om mobbing! Dere er gode <3 

Beklager for lite aktivitet i det siste. Jeg er inne i en periode hvor blogging blir litt, ja, nedprioritert Det er trist, for jeg liker å skrive, og ta bilder. Egentlig vet jeg ikke helt hva som har skjedd, men jeg håper at dere er tålmodige og gir meg en sjanse til å forbedre meg, for det skal jeg! Jeg føler meg egentlig ikke så bra for tiden. Jeg svimler lett, blir kvalm av ingenting. Bare jeg snurlitt for fort på hodet kjenner jeg kvalmebølgene komme rullende. Prøvene kom tilbake for litt siden, de sa ingenting, så jeg får vel slå meg til ro med at ja, jeg er stresset, og trøtt. Jeg liker ikke å si det, for jeg føler meg egentlig for det meste bra, men jeg kan ikke nekte for det heller. Det er dager der jeg er så trøtt at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen,  men det inngår i å være småbarnsforelder, det vil gå over etterhvert. Jeg er egentlig litt redd for å si at jeg er sliten, fordi jeg vet at foran et tastatur i en stue ett sted sitter det noen som skjuler seg bak skjermen og forteller meg at det var jeg som meldte meg opp på dette, at jeg må slutte å klage, og at det er min feil. Jada, jeg vet nå det, og jeg føler ikke at jeg egentlig klager. Å være sliten er en ærlig sak, det kan man være enten man er 18 eller 40. Den eneste forskjellen er at jeg sier det høyt. 

Jeg tok noen bilder av Noah for noen dager siden. Vi fikk endelig satt opp grinda jeg fikk til babyshoweren. Den passer perfekt inn på kjøkkenet! Det hadde jeg altri trodd, ettersom grinda ikke er så liten, men den passet inn perfekt! 








... Én kommentar

Noah 8 måneder!



I går var Noah 8 måneder gammel. Tida har gått så utrolig fort. Det føles ut som om det var forrige uke han ble født, og kun noen dager siden vi flyttet, og nå er det kun en måned til julaften! Vi har opp og nedturer, netter uten søvn, og noen få netter hvor vi bekymret har våknet opp om morgenen til en baby som sover. Vi har hatt knall og dunk, smil, og tårer, men det har vært fantastisk hele veien. Noah har blitt så stor, og for meg er han nesten ikke en baby lengre, han er en liten gutt. Han kan til og med reise seg opp selv, og stå nå. Nå om dagen har jeg og Torleif en liten krig om hva Noah vil si først, mamma eller pappa. Til nå ser det ut som om Torleif vinner, siden det eneste ''bevisste'' Noah sier er bestemte ''baba'', og ''babba'', noe som er skummelt likt pappa. Jeg nekter litt for at det kan være sant, men jeg må nok snart si slaget tapt. Den siste tiden så har Noah også hermet noe sykt etter lyder og ting vi gjør, spessielt lyder. Han sitter og smatter, hoster osv hele tiden. Noah er også mer mammete nå enn før. Han vil ha kos hele tiden, og nesten ingen andre klarer å roe ham ned, noe som til tider er utrolig kos, siden han vil klemme og kose hele tiden, men det kan av og til være litt slitsomt også. Iallefall nå som han har begynt å styre rundt leggetid. Jeg må kanskje synge for ham i 45 min før han sovner. Og de 45 minuttene må jeg stå bøyd oppi senga hans og legge pannen min på pannen hans imens jeg klapper på ham. Da får jeg fort alt blodet i hodet! MWn jeg skal ikke klage for mye, han er et fantstisk barn. Han smiler hele tiden, og er veldig kjapp både fysisk og psykisk, det er utrolig hvor mye han begynner å forstå! 



3 kommentarer

Mobbeofferet



Det er først nå jeg merker hvor vanskelig det er å si åpenlyst at man har blitt mobbet. Man blottlegger seg selv helt, og gjør seg selv fullstendig sårbar på måter som egentlig ikke burde være nødvendige. Unødvendige på den måten at man ikke burde ha blitt mobbet i det hele tatt, og at det ikke burde være noe flaut å ha vært et mobbeoffer, men det er det. Dårlig samvittighet får man også. Dårlig samvittighet for at mobberne kanskje føler seg såret eller truffet. De burde føle seg skyldige. 

For meg var hele barneskolen et mareritt. Jeg elsket skolen, men jeg hatet hva skolen bringte med seg. Jeg var heldig og var med i en klasse som bestod nesten utelukkende av jenter, ja, det var gutter der også, men ikke så mangen. Å være i en klasse med mangen jenter kan sikkert være utrolig gøy, å være en del av gjengen, men for meg, for meg var alltid jentene verst. Fra 2. klasse begynte de å behandle meg annerledes. I 1. var alle med alle, siden vi ikke kjente hverandre så godt, men etter dette første året var over var allianser dannet, og bånd smidd. Uheldigvis var ikke jeg med på noe av dette. Jenter kan være noen slue drittunger, og de kan være utrolig ondskapsfulle. Du ser gjerne ikke mobbingen. Den er ikke fysisk, du blir ikke slått rundt, eller skjelt ut. Du blir fullstendig utelukket. Du blir den mest lavtstående personen i klassen. Jeg måtte tåle alt. De kunne si og gjøre alt de ville med meg. Vet dere hvor vanskelig det kan være når alt du gjør, nesten hele dagen blir slått ned på. Om jeg hadde tegnet noe, var det stygt. Hadde jeg fått en ny jakke, hadde jeg helt sikkert kjøpt den fordi det var ei annen som hadde kjøpt den, hvem trodde jeg at jeg var? Om jeg sa noe, var det teit og rart, men om ei annen sa det samme var det gjerne kjempekult og morsomt. En dag kunne vi være bestevenner, bare for å møte rygger og kalde blikk neste, de slang kommentarer, og fikk meg til å føle som verdens minst betydningsfille person. Enda er det flere i barneskoleklassen min som jeg ikke takler, enkelt og greit for at de gjorde ting mot meg som jeg aldri kan tilgi. Ting som gjerne ikke virker så store, men som var mye for en 8 åring. Å gå alene i hvert friminutt er ikke greit, å ikke tørre å nærme seg noen fordi du vet at de er mer betydningsfulle enn deg, og fordi du vet at de vil kommentere noe eller si noe ondskapsfullt er ikke greit. Jeg hadde så godt som ingen venner, og jeg gråt hver dag. Hvorfor var jeg så annerledes? Jeg husker enda en dag, ganske langt i løypa på barneskolen hvor en av alfa-hunnene undersøkte alle, for å se om de hadde sminke på seg eller ikke. Om de ikke hadde det, var de utelukket fra alt sosialt. Jeg ville bruke sminke da, bare for å ikke være den teite som ikke var voksen nok, den som som var teit, og barnslig, den som kunne bli ledd av. Men det hadde jeg ikke, mamma lot meg ikke gå med sminke, og det var helt rett. 11åringer skal ikke gå med sminke for å bli akseptert.

Jeg begynte å ta igjen, og det gjorde ingenting bedre. Da var guttene raskt ute etter meg også. Jeg hadde også noen venner, som var flinke på å terge folk, emn som ikke var like høye og sterke som meg, derfor var jeg den som tok igjen for dem. Om de egentlig var venner kan man sette spørsmål med, for de kunne like gjærne snu seg imot meg de også. Ord som Godzilla ble vanlige for meg, og det ble jeg kalt opp gjennom hele barneskolen. Jeg brukte friminuttene på å rømme fra de store gunnene, og guttene i klassen. De stjal gjerne sekken min, og stakk av med dem, jeg måtte ta dem igjen, så snudde de seg i mot meg, og jeg måtte slå fra meg for å komme bort. På en måte var det enklere sånt. Jeg kunne vise sinnet mitt, og jeg kunne se at de ble redde. Å ty til vold var enkelt, om noen var stygge med meg, fikk de igjen det de fortjente. Jeg var sint, og jeg smilte aldri. Det husker jeg godt fra den tiden, jeg var aldri glad. Skolen fanget opp dette, men det de fanget opp var ofte at noen hadde blødd neseblod, eller hadde vondt på grunn av meg. Da jeg forklarte hva som hadde skjedd fikk jeg fort beskjed om at jeg ikke måtte slå, så var det ikke noe mer med det. Jeg er nesten like sint på skolen som jeg er på menneskene som gjorde at jeg hatet å stå opp hver morgen, for de gikk aldri inn for å hjelpe meg. De visste at jeg ikke hadde venner, de hørte hva som ble sagt om meg, og til meg, og de så hvordan jeg utagerte. Hvorfor gjorde de ingenting? Hvorfor måtte jeg stå og forsvare meg selv mot verden helt alene, når det var sterke voksne der som visste?

På ungdomskolen ble ting litt bedre. Jeg havnet i en ny klasse, dog uten noen av vennene mine. Jeg fikk litt venner i noen paralellklasser og ting gikk egentlig fint bare jeg holdt meg borte fra ''de andre''. Jeg var langt i fra populær, og helt nederst på næringskjeden, men jeg var skoleflink, og lærte meg å forsvare meg med ord istedet for knyttnevene.Ting var bedre, men jeg følte at jeg ikke hørte til, at jeg levde i ei boble for meg selv. Jeg gikk ut av ungdomskolen med gode karakterer, men jeg var mutters alene, for de fleste av vennene mine hadde valgt andre skoler enn meg. På toppen av alt havnet jeg i en klasse full av de samme jentene som på barneskolen. Det gikk fint først, men jeg følte meg mer og mer ekskludert, til og med av de jeg trodde var venenne mine på dette tidspunktet. Til slutt orket jeg ikke mer, og bestemte meg for å søke på en ny skole. Jeg sa ikke til noen at jeg byttet skole, for hvem ville brydd seg uansett? Jeg ser nå at jeg gjorde et utrolig godt valg. For sommeren til 2. klasse ble jeg gravid, og jeg hadde aldri klart å gå gravid på skolen jeg gikk på før, ikke med de menneskene. Jeg tror nok at jeg mest sannsynlig hadde droppet ut med engang, ikke fullført 2. klasse og fortsatt i 3. som jeg har gjort nå. 

Fortsatt blir jeg litt satt ut når jeg ser noen av disse jentene, og guttene, men guttene skremmer meg ikke på samme måte. De kan jeg takle, jentene derimot. De kan være morsomme også, når de møter meg, går bort til meg og prøver å snakke med meg, jeg kan se falskheten lyse av dem. De bryr seg ikke, de gjør det fordi de må, og fordi de vil ha noe å fortelle videre. Jeg hater dem ikke lengre, jeg hater mobbing generelt. Barn mobber fordi de er usikre. Om de hevder seg over noen andre føler de seg bedre.

Jeg hater dere ikke, men dere ødela barndommen min, og det kan jeg aldri tilgi. 



12 kommentarer

Morskjærligheten



Jeg kom over en utrolig god tekst her, som faktisk gav meg tårer i øynene. Jeg har nå i snart 8 måneder prøvd å beskrive hvordan morsinnstinktet og morskjærligheten fungerer, men jeg har ikke lykkes særlig bra. Jeg har sett på det som en umulig oppgave å forklare noe så stort, og så fantastisk. Det er vanskeligere enn dere tror å kunne forklare varmen som brer seg i kroppen av å se barnet ditt smile, eller tankene som surrer samtidig som det rykker litt i smilebåndet, hver gang barnet ser på noe i så dyp konsentrasjon at det myser med øynene, og rynker pannen. Aldri vil jeg virkelig kunne forklare hvordan en lubben kropp, og et lite hode med bollekinn kan bety så mye. Faktisk betyr det alt. Hver ting barnet gjør, om det setter leppe, eller gråte, om det raper godt etter middag, sover, smiler, eller ler setter i gang en kjedereaksjon gjennom hele kroppen. Varmen brer seg fra hodet og helt ned i tærne. Varmen setter seg i hjertet, som når du er forelsket, bare enda sterkere. Tenk å bli forelsket på nytt, hver gang noe nytt skjer. Hver gang jeg ser barnet mitt faller jeg hodestups, dypere og dypere, det vil inegn ende ta. Hvordan kan jeg beskrive hvordan mitt liv nå betyr så lite, men hvordan det samtidig betyr så mye? Mitt liv handler nå om å gi barnet mitt den oppveksten han fortjener, å gi ham livet han fortjener. Mennesker uten barn vil ikke kunne forstå at et enkelt ord vil kunen få meg til å droppe alt, en enkelt lyd vil kunne endre alt. Jeg anbefaler alle å trykke på lenken lengre oppe! 



... Én kommentar

Julestemning og saltvannsakvarium





Først må jeg si at det er imponerende hvordan lesertallet holder seg oppe på tross av dårlig blogging! Tusen takk, det er sånnt som dette som holder meg gående! Dere er gode <3 

Her om dagen kom jeg over en annonse. Den nevnte et saltvannsakvaium til salgs for en billig penge. Jeg har alltid hatt lyst til å prøve noe slikt, så i morgen bærer det av gårde for å hente det. Videre fremover nå blir det altså tolmodighetsprøve på tolmodighetsprøve. Dere skjønner, karet må kjøre seg inn slik og alle slags vanntester må være i orden før dyr kan leve i karet, denne prosessen kan ta opptil flere uker. Jeg gleder meg så utrolig mye! Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet og slapper helt fullstendig av. Julen er litt på plass allerede, med en julekule og noen lys her på kjøkkenet. Jeg vet at mange sier at det er for tidlig, men det kunne jeg ikke brydd meg mindre om. Jul er så utrolig koselig! Egentlig har jeg utrolig mange forberedelser jeg burde gjøre. Mye burde egentlig vært gjort allerede, men jeg har liksom aldri kommet i gang. Jeg tror ikke det har gått helt opp for meg hvor like rundt hjørnet julen egentlig er. Tenk, den første julen med Noah! Det er det jeg gleder meg mest til, å feire julaften med Noah, og bake kaer, og synge julesanger, og alle slike klissegreier som familier gjør. Han kan nok ikke være skikkelig med enda, men jeg inbiller meg at han også vil kose seg om han sitetr i stolen sin på kjøkkenet og får kjenne på julestemning, musikk, og gode julelukter. 



5 kommentarer


Hei! Jeg er ei jente på 18 år. Den 23.03.2013 fødte jeg verdens vakreste prins ved navn Noah! Her skriver jeg om vår hverdag og hvordan det er å være mor som 18åring.

+ Legg meg til som venn

INSTAGRAM

hits